Den sjenerte gutten som ble verdens-yndling

Den sjenerte gutten som ble verdens-yndling

Tekst: Camilla Svendsen Foto: Tore Tandberg

– Jeg er jo jævla snål! svarer Jarle Bernhoft på spørsmål om seg selv. Oslo S magasinet møter han på Steam i Østbanehallen. Han har syklet i kulda, noe han ikke gjør så ofte. Han er energisk og karismatisk der han sitter med en svart kopp kaffe.

– Jeg har alltid følt meg annerledes. Jeg vet ikke om jeg er det, eller om jeg setter meg i den situasjonen, sier Bernhoft.

Og det er kanskje derfor han valgte en litt annerledes musikalsk vei enn andre norske artister gjerne. Soul, som har sitt opphav fra statene tilbake i 1950, kombinerer afroamerikansk gospel, jazz og den tradisjonelle R&B-en.

Ingen enkel sjanger å presentere det norske folk, men Bernhoft har klart det.

Slagkraft med tekster og briller

Bernhoft ble for alvor kjent i 2011. Da kom hans andre album ut, han ble kåret til Årets Spellemann og fikk Spellemann for årets mannlige artist. Albumet Solidarity Breaks satte rakettfart på karrieren.

– Jeg har aldri tenkt så mye på image og sånt. Men jeg tror stilendringen og låtene jeg skrev fikk en gjennomslagskraft., sier han og viser til den ikoniske sveisen og brillene.

Albumet skrev han mens han var i pappaperm og det ble godt mottatt av kritikerne. Verden fikk øynene opp for Jarle Bernhoft. For musikken. For mannen med gitaren som trampet med bena.

Det ikke alle visste var at Bernhoft hadde vært artist i 15 år, med flere opptredener og utgivelser bak seg.

– Det var et kick at det gikk så bra. Det var fint. Men mye av dette kan jeg takke min daværende manager Per Eirik Johansen for. Han siktet høyt og han var ambisiøs, forteller Bernhoft.

Johansen hadde mange kjente artister i stallen, før han i 2014 døde brått.

– Jeg takker han for at jeg kom dit, sier Bernhoft.

Det har blitt mange konserter. Masse mennesker. Mye jobb. Selv om Bernhoft liker det, er det på Rockefeller han liker seg aller best. Det er noe med den intime følelsen, det at publikum ser ham i øynene fremfor å se på en stor skjem for å få konserten med seg.

Fra snåling i hjørnet til stor artist

Tilbake til barndommen og annerledes-Jarle, som vokste opp i Nittedal. Gutten som var en slags”outkast” .

– Noe mobbeoffer var jeg ikke, for jeg hadde venner. Men jeg opplevde ofte å få beskjed om at jeg ikke fikk være med på fotball på løkka og sånt, forteller Bernhoft åpenhjertig.

Til tross for at Bernhoft var sjenert, hadde han nok av hobbyer. Han spilte fotball, håndball, gikk i korps og teater. Likevel fant han ikke helt sin plass. Han trakk seg gjerne tilbake hjemme hvor han skrev tekster og laget musikk. Da han var liten satte han seg under et bord og sang og klimpret på det som var av instrumenter hjemme. Og det var flere instrumenter å velge blant hjemme på Nittedal, ettersom begge foreldrene har musikkbakgrunn.

Så skjedde det noe. En mørk, stjerneklar kveld går Jarle på 16 år, tur. Det er kaldt og Jarle hører på musikk. Idet han passerer en trafo slår det ham; – Hva er det jeg driver med? Jeg skal da ikke gå på almennfag på videregående.

Den stille og tilbaketrukne gutten skal flytte hjemmefra. Han skal være alene og stå på egne ben. Ferden gikk til Rykkin og eget bopel. Nå skulle han gå musikklinjen på Rud, det eneste stedet i Akershus med musikklinje den gang. Der utviklet han sitt musikalske talent. Kanskje enda viktigere- han utviklet seg selv. Han gikk fra å være den snålingen i hjørnet til å bli en tydelig karakter. Han møtte likesinnede og for første gang kjente han seg som en del av et fellesskap. Han vokste.
– Noen av usikkerhetene jeg hadde kan jeg kjenne igjen i sønnen min. Han er utrolig trygg på det meste, men så er det noen ulogiske ting han er utrygg på, forteller Bernhoft.

   

Er aldri borte i mer enn tre uker

Det å balansere artistkarriere og familie har til tider vært vanskelig. Det har vært beinhardt innimellom. Bernhofts karriere vokste seg ut av norske grenser og ut i verden. Han var på turneer over lengre tid og fikk et fotfeste i USA.

– Sønnen min ble lei av å se pappa på data over Skype. Kona mi, Lisa, var sliten. Jeg kom hjem og fikk masse ansvar, noe som krevde omstilling, for på turné lagde vi ikke engang maten selv, forteller Bernhoft.

Utfordringen ble såpass stor at Bernhoft valgte å få hjelp av en psykolog. Knuten måtte løsnes. I forlengelsen av dette bestemte han seg for å ikke være på turné mer enn tre uker av gangen. Dermed har planene om å etablere karriere i USA blitt lagt vekk, enda den var godt påbegynt.

I februar kommer barn nummer to.

– Jeg aner ikke hvordan det blir! sier Bernhoft, og fortsetter:

– Blir det sånn at kona mi sitter i det hjørnet og ammer, mens jeg står på kjøkkenet med matpakker og ikke aner hva jeg skal gjøre?

Bernhoft velger å ikke tenke så mye på hvordan det blir. Alt ligger i rutinene, når nummer to kommer må rutinene endres.
– Det kommer til å gå fint, sier Bernhoft og smiler bredt.

Vil gi folk en pause fra hverdagen

Tonen er spøkefull, samtidig er Jarle Bernhoft jordnær. Han er både tenksom og vittig på en og samme tid. Han er en leken fyr, med et alvorlig preg.

Han er en mann som ønsker å bygge broer, han ønsker saklige debatter og han vil gi mennesker en pause fra hverdagen med musikken. Det er nettopp det han håper hans nye EP bidrar til.
– Jeg har kokkelert sammen med Eivind Helgerud og Nicolay Tangen Svænnes, forklarer han.

På EP-en er låten ”We have a dream”. En låt som forteller mye om hvor Bernhoft mener han er i dag.

– Den var opprinnelig veldig peace & love. Men i siste liten endret jeg den og det ble mer struggle & love. Det beskriver godt samfunnet i dag og hvor jeg er. Den er litt mer sint. Samtidig vil jeg gi folk en pause fra strevet. En pause hvor de kan danse til musikken.

Jarle Bernhoft: 

  • 40 år
  • Fra Nittedal, men bor i Oslo
  • Gift med Lisa
  • Norsk soul-artist
  • Aktuell med ny EP