Else Kåss Furuseth har forlatt gjengen i Torsdag kveld fra Nydalen. Nå er det Else – og bare Else – som styrer skuta.

Else startet karrieren i NRK P3 i 2006. Etter det har hun vært med i en rekke programmer, men rikskjent ble hun kanskje først da hun i 2009 ble en del av gjengen i Torsdag kveld fra Nydalen. På scenen fremstår hun som uredd og selvsikker, og gang på gang har hun bevist at det å være naken på TV er lik null stress. Er det ingenting som er flaut? Finnes det ingen grense, selv for Else?

– Jeg sier ofte ja når jeg får gode muligheter til å drite meg ut, for jeg blir tiltrukket av det som er gøy. Å underholde gir meg et lite kick, men det er ofte øvinga som er flauest. Sånn som i dag, hvor jeg har måttet danse ballett. Jeg er jo ikke akkurat så veldig fysisk av meg, eller fysisk tilbakestående som Morten Ramm sier. Og det er mye flauere å gjøre ting foran én person enn mange. Men jeg var mye mer sjenert før, for som ungdom var jeg mer som en dilter. En som fulgte etter broren min og kompisene hans hele tiden.

– Det er flaut å danse ballett med klærne på, men ikke å være naken foran et stort publikum?

– Hvis man er naken og det ikke er morsomt, så er jo det veldig dumt, for da er man ikke inne på sjangeren humor, he-he. Men det er noe annet å ha selvtillit på en god idé enn kroppen sin. Det er et skille der. Man må tro på at det er en morsom idé bak, og det behøver ikke være noe Einstein bak det, men det må være noe man selv, og forhåpentligvis andre, synes er gøy.  Og motstand er interessant og morsomt, synes jeg.  Om ting er helt uproblematisk er det ikke så lett å le, kanskje.

– Har du noen gang gjort noe du har angret på?
– Nei. Ikke som jeg kommer på nå,  men jeg fører ikke et daglig regnskap. Men noe bør det være. Det er bare på Paradise Hotel det er lov til å aldri angre.

– Men hvor kommer alle de sprø ideene fra?

– De dukker ofte opp når man sitter sammen med andre og diskuterer ting. Og noen ganger kaller vi det for 37-bussen ideer, at man kommer på ting mens man sitter på bussen. Så tenker jeg: Kan dette være noe gøy? Og så tar jeg det opp på kontoret. Men om ingen ler på kontoret, er det ingen som ler på TV heller.

Alvorshumor
Det kan virke som om alt Else gjør er morsomt, men Else kan være alvorlig også. Som når hun står på scenen for å spille sin egen forestilling «Kondolerer» og snakker mer eller mindre åpent om morens og brorens selvmord. Forestillingen ble for første gang satt opp i 2011 og skulle i utgangspunktet kun spilles 10 ganger. To år senere går den fortsatt på Nationalteateret og senest i romjulen i år står Else på scenen.

– Har humoren blitt en slags trøst midt
oppi alt det triste?

– Det er vel sånn at humoren ikke forsvinner, selv om de er borte. Det høres ut som veldig mimring med en gang man snakker om noen som er døde, men de var veldig morsomme begge to. Humor er ingen aktiv trøst for meg, det er mer som en selvfølge, men det er mye i det triste som jeg synes er morsomt. Og når noe føles veldig trist, så blir det morsomme vel så morsomt.

Og med det som utgangspunkt, spurte Else familien om lov til å snakke åpent om familietragedien på scenen. Hun fikk ja.

– Jeg viste showet til familien før forestillingen, men såpass nær premieren at de måtte godkjenne det, he-he.

Else smiler og tenker tilbake.

– Men det er noe annet å være åpen rundt kjøkkenbordet enn å være åpen på Nationaltheatret. I etterpåklokskapens lys synes jeg det er fint å være åpen om vanskelige ting. Det er vel ikke et bevisst valg, men noe som jeg har med meg hjemmefra.

Det var ikke sånn at Else plutselig våknet en dag og bestemte seg for at det var komiker hun skulle bli. Det hadde ligget i kortene lenge. Hun måtte bare innom litt skole først.

– Først gikk jeg på dramalinja på Lillestrøm, for der var det en venninne av meg som begynte. Så begynte jeg på Romerike, hvor jeg ble kjent med mange jeg jobber med i dag, som Henrik og Sigrid. Så gikk jeg bittelitt på Blindern
og så på Westerdals.

– Var du flink?

– Ikke i gym og sånn. Jeg pugget alle musklene på Latin, og allikevel fikk jeg 2 i gym, tror jeg. Men på dramalinja er det mye bevegelseslære, og da får man liksom alright karakter bare ved å møte opp og i hvert fall prøve å smelte som et lys. Jeg fikk en sykkel i bursdagsgave en gang. Det er den verste gaven jeg noen gang har fått. Jeg husker jeg var på hytta og fant den under senga. Og til meg da, som ikke akkurat er gæren etter fysisk aktivitet. Det er mange som snakker om endorfiner og sånn, men jeg venter fortsatt på at den skal komme, den gode følelsen. Jeg har aldri syklet til skolen, sier Else og legger ekstra trykk på aldri.

– Men jeg likte de fantasifagene hvor man kan finne på ting, som norsk. Men matte og naturfag, nei.  Dette er veldig klassiske svar. Jeg likte det samme som jeg liker nå.  Glad i ting uten fasit.

Kjærlighet til overs
I år, som i alle andre år, drar Else hjem til familien på Jessheim for å feire jul. Hun kommer alltid sent hjem lille julaften, for da rekker hun ikke være med å pynte.
– En typisk julegave fra meg er en gave med mye, mye innpakning, men lite innhold. Det ser bare bra ut under treet. Men så er det noen venninner som har begynt å si at jeg kan roe meg ned litt. At gavene øker for hvert år som går mens man venter på å få sin egen familie.

– Hvordan tror du at du selv hadde vært som mamma?

– Ehm, jeg ville nok fått litt problemer med kontroll og disiplin. Jeg er ikke så selvdisiplinert selv. Jeg måtte nok ha skjerpet meg litt.  Men det er ikke noen hast. Det er vel en grunn til at ikke hele graviditetspakka skjer over natta?

Men din gode venninne Sigrid, har en
gang uttalt at du er den beste moren
i Norge uten barn?

– He-he, det er jo veldig hyggelig sagt. Jeg føler jo at jeg har litt kjærlighet til overs.

Sommeren 2009 sto Else Kåss Furuseth frem som lesbisk under «Blymandags sommershow» på Støperiet i Tønsberg. Hun har kun hatt én kjæreste i sitt liv. En jente. Nå liker hun både gutter og jenter.

– Jeg føler ikke livet er som en buffé, egentlig. Er det pizza i dag eller er det pai? Jeg tar ikke noe veldig aktivt valg, jeg føler ikke jeg går rundt i verden og lurer på hvem jeg skal bli sammen med. Og selv er jeg nok ikke verdens beste kjæreste. Jeg er nok en litt rotete type. Jeg synes for eksempel at jobben min er veldig morsom, og det er kanskje ikke ”turn on” på linje med høye hæler.

Og med nytt program blir det ikke akkurat noe mindre jobbing fremover.

– Jeg har ingen klare skillelinjer for hva som er jobb og ikke, men jeg føler jeg er veldig heldig som har så mange morsomme oppgaver. Å ha eget show er litt som å stå på tieren hver gang. Du har en plan, men så er det ingen fasit. Så får jeg bare holde på så lenge jeg får lov, rett og slett. Og satse på at det ikke blir mageplask.

Tekst: Susanne Delbæk. Foto: Torbjørn Tandberg