Året er 1991. Fredrik Græsvik er under utdannelse i USA, og er i ferd med å ta fatt på hovedoppgaven i journalistikk og statsvitenskap. Men Fredrik vet ikke helt hvor han skal begynne. Eller hva han skal skrive om.
Så, 17. januar samme år, satte USAs militærapparat sine ressurser mot Irak og diktatoren Saddam Hussein under den pågående Gulfkrigen. «Bingo!» tenkte Fredrik, «der har jeg det!». Og så, midt oppi all krig og elendighet, opplever den unge studenten noe helt spesielt: Et aldri så lite kick av krig.

– Jeg ble helt fascinert. Jeg startet arbeidet med å sette meg inn i konflikten, før jeg reiste rundt og intervjuet mange av journalistene som dekket krigen, både i Europa, i Midt-Østen og USA. Jeg oppdaget hvor utrolig engasjerte folk var i jobben sin. Jeg forsto at de virkelig brant for det de gjorde. Én ting er at det er spennende med krigs- og konfliktområder, men det var den entusiasmen de hadde som fascinerte meg, forteller Fredrik.

Etter endt utdannelse og vel fullført hovedoppgave, reiste Fredrik hjem igjen. Men reiselysten var ikke borte, ei heller suget etter å dekke nyheter. Han fikk jobb i NRK, og så en dag hang det en lapp på oppslagstavlen hvor de søkte etter presseoffiser i Libanon.

– Jeg nølte ikke et sekund. Tenkte at dette måtte prøves, så jeg dro. Etter ett år kom jeg hjem igjen. Da hadde jeg smakt på det adrenalinrushet du har når det smeller rundt deg, og hvor tilfredsstillende det er å mestre de oppgavene du får når det er spent og farlig. Det er den pene måten å si det på, men det er sant. Det er sånn det er for meg, forteller Fredrik.

– Noen blir sikkert tiltrukket av spenningen når livet ditt er i fare, mens jeg fokuserer på arbeidsoppgavene mine og at jeg faktisk klarer å gjøre det. Det er ekstremt.
– Har det alltid vært viktig for deg å formidle nyheter?

– Ja, jeg opplever jo at det også er en form for tilfredsstillelse. Men noen ganger, når jeg er i fare, tenker jeg: Hva gjør jeg egentlig her? Hvorfor er jeg her? Men det å formidle noe videre, som gjør at folk bryr seg, er utrolig givende.

– På hvilken måte merker du at vi her hjemme bryr oss?

– Jeg opplevde det spesielt i 1998, da jeg var i Sør-Sudan under borgerkrigen. Det var Aftenposten og vi (TV2 red. anm) som var der og dekket krigen. Vi så mange mennesker på flukt, og det var helt forferdelig. Folk døde, mange barn døde. De var helt utmagret. Vi sendte hjem 3-4 reportasjer, det samme gjorde Aftenposten, og kommende uke veltet det inn med penger. Det kom inn et par hundre millioner, som et resultat av at vi satte den katastrofen på dagsordenen.
Da skjønner man hvor viktig det er at noen er der ute og formidler. Det er givende og utrolig inspirerende. Men det er ikke alltid et brennende samfunnsengasjement som ligger bak, det er mer det at egoet mitt blir tilfredsstilt når jeg gjør en jobb som er viktig.

Å skru av følelser
Fredrik lærte seg fort å distansere seg fra alle de sterke opplevelsene. Det vi andre ser på tv her hjemme, opplever han på nært hold. Han ser små barn dø i armene til foreldrene sine, han ser mødre som sulter i hjel mens de er på flukt, han ser fedre bli skutt og drept. Mens vi kan skru av skjermen, må han skru av følelsene. Hvis ikke, får han ikke gjort jobben sin.

– Jeg lærte å distansere meg allerede første sommeren på jobb for TV2 i 1994. Jeg var i Kongo, i Zaire, etter at flyktningene kom inn fra Rwanda. Vi så en mor som var helt utmagret og et lite spedbarn som var knyttet fast i henne. Så segnet moren om i veikanten, la seg ned på siden og døde – rett foran oss. Alle fikk lyst til å gjøre noe, og en britisk kollega av meg løftet opp barnet og tok det med seg, selv om vi sa han ikke burde. Han kunne ikke la barnet ligge der, sa han. Han fikk barnet inn på et sykehus, men måtte ta et valg. Det var enten det barnet som fikk overleve, eller et annet. Han valgte å redde barnet han fant i veikanten, det var viktig for ham. Det er et barn som i dag går på universitet i England, og som han har fulgt tett opp.

– Hvorfor rådet dere ham til ikke å hjelpe?

– Vi kan ikke leke hjelpearbeidere når vi er på jobb. Da hadde jeg hatt huset fullt av unger. Nei, jeg må konsentrere meg om den jobben jeg er der for å gjøre.
Jeg har møtt hjelpearbeidere som skjeller meg ut etter noter fordi jeg ikke gjør noe fornuftig. Men det er jo nettopp det jeg gjør, og det vet jo egentlig de også, for vi er jo med på å skaffe de mer penger. Vi er en del av det samme, vi gjør bare ulike ting.

Til tross for at Fredrik til stadighet opplever verden fra sin verste side og er vitne til mer sult, krig og katastrofer enn de aller fleste av oss er i stand til å fatte, klarer han å legge alt til side – eller nesten alt.

– Jo mer ulik kultur og utseende de har, jo lettere er det å distansere seg. Å stå i en katastrofe i Afrika, har ingen likhets-trekk med det livet jeg eller datteren min lever her hjemme. Den gangen det har vært vanskeligst å ikke føle noe, var da jeg var i Sørøst-Asia i 2004 for å dekke tsunamien. Den hadde rammet en øy hvor datteren min og jeg hadde feriert året før, og da var det utrolig vanskelig å sette på seg det beskyttende skjoldet, som jeg kaller det. Det føltes så nært. Det samme gjaldt Utøya, som er en av de få innenrikssakene jeg har dekket.

– Etter alt du har opplevd, sliter du med traumer?

– Jeg sliter ikke med det, men det hender jeg har drømmer som relaterer seg til det. Jeg har hatt drømmer hvor det kommer et smell, og så bråvåkner jeg. Det er fordi jeg har vært veldig nære eksplosjoner.

Dødsangst
Den profilerte utenriksreporteren har vært truet på livet opptil flere ganger, men det er spesielt én hendelse han aldri vil glemme: terrorangrepet mot Serena Hotel i Kabul 14. januar 2008 der journalist og kollega Carsten Thomassen ble skutt og drept.

– Det å oppleve at en kollega blir drept, og å være sammen med ham i timene før han døde…

Fredrik ser ned, tar en kort pause og fortsetter: – Den maktesløsheten vi hadde da gjerningsmannen fortsatt gikk løs inne på hotellet, vi kunne ikke gjøre noen ting! Hele hotellet ble sperret, vi kom oss verken ut eller inn. Så kom soldater for å hjelpe oss, men plutselig forsvant de igjen. De sa det var en selvmordsbomber i bygningen.

– Forsto du der og da hvor nær døden du var?

– Det var først etterpå, da vi så på overvåkningsvideoen, at vi så gjerningsmannen stå tre meter unna oss. Han var veldig nærme. Da hadde han fortsatt bombebeltet på seg. Vi var rett rundt hjørnet fra der han sto. Han hadde alle-rede rukket å gå forbi Carsten to ganger og skutt ham begge gangene, men så finner han ikke flere levende. Så tar han av seg beltet og tenker at han kommer levende unna. Han trodde jo at alle var døde, og det er jo ingen vits i å sprenge seg selv. Men vi var syv norske journalister der inne, og han kunne virkelig smelt til hvis han ville. Å miste en kollega på den måten, det var tungt.

– Synes du jobben er verdt å dø for?

– Jeg synes det er verdt å ta den sjansen jeg gjør. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke burde gå så langt, men det skjer ikke så ofte. Jo, det er vel verdt å dø for, ellers ville jeg ikke gjort det. Men jeg anser ikke faren som veldig stor. Jeg tenker at jo mer man jobber med det, jo flinkere blir man til å lese farer og vurdere situasjoner riktig.

– Er du redd for å dø?

– Ja, og det er det vanskeligste av alt. Det er umulig å distansere seg fra redselen for eget liv, og den redselen er ordentlig vond å føle på. Når jeg er dritredd, så knyter det seg i magen. Det er grusomt. Og så tenker jeg: «aldri mer igjen!» eller «var dette virkelig nødvendig å være med på?»

Kvalitetstid
På det meste har Fredrik 180 reisedøgn i løpet av året. Ikke så alt for mye, ifølge ham selv, men nok til at familieliv og jobb vanskelig lar seg kombinere.

– Jeg har i hvert fall ikke klart den kombinasjonen, for for min del har det vært vanskelig å ha fokus på andre ting enn jobben. Men det finnes jo folk i andre yrker som er mye mer hjemmefra enn meg, det er bare det at jeg har en jobb som kan være vond å forholde seg til for de her hjemme. De ofrene jeg har gjort i forhold til familien og Julie, datteren min, det er på en måte allerede gjort. Nå er hun 17 år og det er litt sent å være småbarnsfar nå…

– Hva synes datteren din om jobben din?

– Det er bedre å ha en pappa som jobber mye, men som er helt tilstede når han først har fri. Jeg pleier å si hun kan velge seg et sted i verden – hvert eneste år – som hun vil reise til. Helt fra hun var liten har jeg sagt det. Det første stedet hun valgte var London, kan du tenke deg noe så kjedelig? Ha-ha! Men London ble det, fordi hun så gjerne ville se Big Ben. Alle turene er vår pappa- og dattertid, og det har vært gevinsten hele tiden.

– Hva om Julie hadde valgt å gå i dine fotspor, hadde det vært ok?

– Nei, det hadde det absolutt ikke vært! Jeg kan ikke tenke meg at det er greit!

Fredrik tenker seg om, før han til slutt sier:

– Men jeg hadde vel måttet akseptere det, det ville jo vært et svik mot det jeg tror på i journalistikken å si at hun ikke hadde fått lov på grunn av mine egoistiske grunner – i hvert fall når jeg selv ikke har tatt de hensynene. Jeg tenker at hun har større krav på at jeg tar hensyn til henne, og ikke motsatt.