Lene Kongsvik Johansen tør knapt å stå i en moderat nedoverbakke på langrennski. Istedenfor å utfordre skjebnen på andre måter, utøver hun ekstremsporten på scenen.

Tekst: Kine Myrvold  Foto: Eirik Førde

Du har sikkert sett henne på tv. Som Kine, Wenche, Alexander og mange andre karakterer. Noen av de har vi fått følge gjennom både ungdomsskolen, videregående og ikke minst i Costa del Kongsvik som gikk på TVNorge tidligere i år.

Nå skal skuespilleren og komikeren Lene Kongsvik Johansen tilbake på Latter, der hun tidligere har stått på scenen med soloshowet «Lene for president». Denne gang er hun aktuell med forestillingen «110% lykkelig», med premiere 27. august.

 – Synes du det er skumlere å stå på scenen enn å gjøre tv-opptak?

– Ja! Det å stå på scenen er mye mer intenst, med større fallhøyde. Du kan ikke ta et skritt tilbake og gjøre ting flere ganger. Det sitter – eller sitter ikke. Publikum i salen, jeg på scenen – det er risikosport, men gir et ekstremt kick. Så selv om jeg er fysisk pysete og ikke engang tør å stå nedover i en moderat bakke på langrennski, så bor det nok en liten ekstremsporter i meg allikevel, sier Lene.

En skoleflink brillejesus

Kongsvik Johansen kom til verden i Oslo en januardag i 1972. Oppvokst som enebarn i Groruddalen, Holmlia og Søndre Dal på Mortensrud.

– Jeg var en skoleflink brillejesus, og de kule på skolen la vel knapt merke til meg. Men jeg briljerte på dramating og vant skrivekonkurranser i klassen, forteller hun.

Da hun var i 26-årsalderen skjønte hun at det var på scenen hun ville være. Men før den tid hadde hun skaffet seg litt erfaring med yrket.

– Jeg har spilt teater av og på, som lek eller i skolesammenheng, fra jeg var liten. Tolket «Prinsesse vil-ikke» i førsteklasse med sagnomsust innlevelse, hadde drama på ungdomsskolen og videregående, og ble forbløffet over at folk lo – for jeg har hatt et selvbilde,og et image, som forsiktig og sjenert, sier Lene.

Tidlig i 20-årene søkte hun teaterskolen et par ganger, uten hell. Da kastet hun seg inn i studier på Universitetet i Oslo og skrev det hun selv beskriver som rare teaterstykker for skrivebordsskuffen.

– Men da jeg var 26 eller noe, var det som jeg ble rammet av lynet. Jeg skulle spille teater. Jeg meldte meg inn i Studentteatret, kranglet/sjarmerte meg inn på samtlige oppsetninger og traff Hilde Louise Asbjørnsen, som jeg snart dannet cabaretduoen Asbjørnsen & Joh. sammen med. Der begynte det. Det var som om jeg var klar.

Familielivet

For 13 år siden møtte hun mannen sin, og for tre år siden fikk de datteren Solveig.

– Jeg var 39 da jeg fikk Solveig. Mannen min og jeg hadde vært sammen i nesten ti år og levde et liv med stor frihet, restaurantbesøk og storbyferier. Livet som småbarnsforeldre er opplagt veldig annerledes. Men minst like bra. Hjertet flommer over av kjærlighet. Jeg føler meg rikere, men også mer sårbar, forteller hun.

– Hvordan kombinerer du familielivet med jobb?

– Jobbtilværelsen min kan til tider være krevende. Jeg er kanskje egentlig ikke så mye borte fra familien, men inne i en «boble», eller sliten. Fordelen med min jobb er at jeg går over i rolige perioder, som oftest skriveperioder, der jeg har mye tid og veldig stor fleksibilitet, sier hun.

Kongsvik-seriene

Kongsvik ungdomsskole kom på skjermen i 2011, med Lene selv i alle hoved-rollene. For innsatsen i serien vant hun prisen som årets morsomste under Komiprisen samme år, i tillegg til tre Gullruten-nominasjoner.  For oppfølgeren Kongsvik videregående, som kom to år etter, vant hun igjen prisen som årets morsomste under Komiprisen. I tillegg vant hun beste kvinnelige skuespiller på tv under samme utdeling, og Gullruten for beste kvinnelige skuespiller.

I vår gikk Costa del Kongsvik på TVNorge, det er den foreløpig siste i Kongsvik-serien. Gjennom alle seriene har vi fått bli kjent med mange rare og morsomme karakterer. Du har for eksempel tenåringen Alexander. Nerden som gjør et helhjertet forsøk på være en del av de kule gutta på skolen, men som på et tidspunkt på slutten av videregående finner ut at han allikevel vil gå egne veier når det kommer til videre utdannelse, fremfor å følge guttegjengens valg. I Costa del Kongsvik er han på dimmetur med gutta og strever atter en gang med å hevde seg som alfahann. Eller Wenche, som har litt utfordringer med å passe inn i arbeidslivet samtidig som hun skal passe på undulaten sin og pleie diverse sykdommer. I Costa del Kongsvik er hun med på et kurs i livsglede i regi av NAV. Det består hun, men noen vil nok kanskje si at det ikke akkurat var på bakgrunn av egen innsats…

– Jeg elsker å spille Wenche. Med henne kan jeg slippe løs min opprinnelige «dialekt», brei Oslo Øst. Wenche og jeg deler også en slags skepsis til «flinkhet» og det Jokke i sangen «Her kommer vinter’n» kaller overdrevent positive folk. Selv om jeg heldigvis er mer robust enn henne, er jeg også vár for ting som skjer i kroppen. Og vi deler behovet for å trekke oss unna og være i fred, sier Lene.

Hun bruker seg selv på en eller annen måte i alle karakterene sine. Henter frem små ting som forstørres.

– Hva tenker du om at mange føler de «kjenner» karakterene i seriene? 

– Mye av gjennomslagskraften i seriene ligger nok nettopp der. Jeg har fått noen kommentarer, hilsener på Facebook og lignende, fra folk som «jobber med Wenche». Og en dame var overbevist om at jeg hadde bygget rektor Åsa direkte på hennes sjef.

Finner karakterene selv

Det er Lene som selv har ideene til karakterene, med unntak av de tre guttekarakterene som har vært med: Alexander, emogutten André og læreren Steinar, som er i overkant opptatt av å være kompis med elevene.

– Her er det mine medmanusforfattere Christopher Pahle og Martin Zimmer som har hatt ideene, og overtalt meg! Det er jeg veldig glad for, sier hun, og fortsetter:

– Den «eldste» karakteren min er nok Wenche, som ble til i forbindelse med Asbjørnsen og Joh.-showet «I tykt og tynt» i 2004. Der var Wenche kona til en kuet liten mann ved navn Ole-Gunnar, spilt av Hilde. Kine-karakteren har også en forhistorie. Jeg har jobbet mye med revyforfatter Hanne T. Asheim, og i 2007 skrev hun sangen «Enkeltindividets protestvise» – til en forestilling hun laget som het «Helvete er de andre».

Nummeret slo veldig godt an, og jeg fikk senere lov av Hanne til å bruke det i min soloforestilling «Lene for president». Den obsternasige, selvbevisste bimboen og hennes «og jeg bare, og de bare, og jeg bare» ble populær der også, og vi vant til og med Komiprisen for nummeret. Så da vi begynte å jobbe med skoleideen, var Kine en opplagt figur å ta med.

Robert Stoltenberg og Espen Eckbo har lenge hatt serier der de har spilt alle hovedrollene selv, men det er ingen kvinner som har gjort dette i like stor målestokk som Lene tidligere.  Og det krever sin kvinne å sette seg inn i så mange forskjellige roller. Mye tid går med til å finne og skape karakterene.

– Det begynner med en idé, og hvis den føles god tester vi den med et enkelt prøveopptak. Da har jeg på forhånd skrevet en liten monolog som er tekst-grunnlaget. Jeg begynner alltid med teksten, med språket, og sitter foran mac-en og prøver ut, leser og spiller. Teksten, språket, må sitte, og så leter jeg med stemmen og kjenner etter om ansiktet faller på plass. Så kommer vi sammen, sminker opp den nye karakteren sånn som jeg tror han/hun ser ut, og filmer. Er det morsomt og troverdig, har vi en ny raring, forteller hun.

– Hvordan vet du hva som vil få folk til å le? 

– Folk som har endt opp med å leve av humor har nok en naturlig teft for dette. Og det kan sikkert øves opp ytterligere. Men jeg prøver å ikke være kalkulerende. Karakterene mine blir ofte morsomst når jeg tar dem på alvor og prøver å føle, helt ned i tarmtottene, hvordan det er å være fanget i akkurat deres hengemyr av et liv.

TV-serier og trening

Med en jobb som i perioder krever mye er det viktig å finne måter å koble av på. Akkurat det er ikke Lene så flink til.

– Jeg klarer ikke å sitte i sofaen og zappe, da spretter jeg opp for å sette på en maskin, lage te, sjekke mail, ta ut linsene eller rydde vekk noe rot. Jeg trives med å være i aktivitet. Men jeg er veldig flink til å sove lenge om morgenen. Dette er jo ikke noe jeg kan gjøre så ofte lenger, men når det byr seg en anledning, kan jeg dra meg til tolv. Ellers liker jeg å se serier, hvis jeg virkelig klarer å komme inn i en. Har for eksempel sett Mad Men, Sopranos, Inspector Lynley, Masterchef Australia sesong 1-5, House of Cards og True Detective. Når jeg er inne i en serie på denne måten er det super avkobling, sier Lene.

Trening bruker hun som en god mental avkobling. Helst ute i naturen. Treningen begynte hun med regelmessig etter at Solveig kom til verden.

– Da var kroppen sliten og slækk i sammenføyningene etter svangerskapet, og jeg var redd for at jeg kanskje var blitt syk. Da fysioterapeuten sa at «dette er veldig vanlig etter en fødsel, du trenger å trene», ble jeg overlykkelig og kastet meg over oppgavene hun ga meg, sier Lene.

Da var det blant annet lett intervalltrening som sto på programmet. For ett år siden begynte løpingen.

– Dette er noe jeg har drømt om å kunne hele livet, og prøvd å få til, men jeg har aldri klart å løpe lenge sammenhengende. Det har alltid dukket opp en vondt og så har jeg gitt opp. Det å klare og løpe er noe av det største som har hendt meg. Det gir en vanvittig mestringsfølelse og nullstiller stress. Gevinsten er det mangedobbelte av innsatsen. Dermed er trening noe jeg bare gjør. Ikke fordi jeg «bør», men fordi jeg vil.

Musikalsk

Nå er det altså showet på Latter som har fullt fokus. Etter mange år med tv, er det nå fra scenen Lene skal få folket til å le.

– Hva kan vi forvente av showet ditt?  

– Vi får møte mange kjente Kongsvik-karakterer, og noen nye. Det blir også musikalske nummer. Både det å være tilbake på scenen og det å jobbe musikalsk igjen er veldig stas! Det var jo på scenen det begynte. Jeg håper denne forestillingen blir det beste jeg har laget, sier Lene.

Og etter showet er ferdig utelukker hun ikke at Kongsvik-karakterene dukker opp i en ny tv-serie..

Les den nyeste utgaven av Oslo S her!