Nye tider for Ane
Hun er aktuell på teaterscenen og i gang med ny film. – Nå spiller jeg ut de store historiene, sier Ane Dahl Torp.
Det å veksle mellom film- og teaterjobbing synes hun er en drømmesituasjon.
Tekst: Tone Tuhus
Foto: Torbjørn Tandberg
– Oslo S er en smeltedigel. Jeg synes det er gøy med alle menneskene og alle inntrykkene man får når man er her. Det er deilig kontinentalt og veldig Oslo på en og samme tid, sier Ane Dahl Torp. Den kritikerroste skuespilleren er travelt opptatt med forestillinger på Det Norske Teatret og filminnspilling i Praha, men akkurat nå sitter hun i en av sofaene i Østbanehallen.
– Interiøret og omgivelsene her inne kunne like gjerne vært hentet fra et annet sted, fra en annen by. Østbanehallen er virkelig blitt forandret og jeg synes det er gøy at det ser så fint ut. Jeg husker den gamle hallen og tenker umiddelbart på Agnar Mykle-romanen «Lasso rundt fru Luna». Såvidt jeg husker begynner den med at Ask Burlefot stiger inn på nattoget her på Østbanen. Det er noe veldig fint med å reise med tog, sier Ane Dahl Torp.
Hun husker godt sine egne togopplevelser, både som barn og ungdom.
– Mormoren min bodde på Ringebu og det hendte jeg tok toget dit som barn. Senere ble det Praha, Stockholm, Dublin, Budapest – og Sør-Frankrike. Jeg og noen venner reiste på Interrail og var innom en haug med steder. Togreisen var nok en form for løsrivelse, selv om min mors hånd på merkelig vis fulgte meg rundt i hele Europa. Jeg lå ute og solte meg dagen før vi skulle reise, da moren min skulle smøre ryggen min med solkrem. Det gikk litt fort i svingene og resultatet var at jeg ble solbrent over hele ryggen, bortsett fra akkurat der hvor hun hadde klasket på kremen. Så moren min var på sett og vis med på turen, ler Ane.
Selv har hun ofte tatt turen innom Oslo S. Ikke bare når hun skal ut å reise, men for å leie en oppbevaringsboks, gå på toalettet eller ta en kaffe. Sånne ting.
– Stedet er for alle. Oslo S er en myldreplass. Mangfoldig og lett tilgjengelig. Man trenger ikke kjøpe noe for å være her, og noen ganger trenger man bare et sted å være.
Suksess på scenen
Ane Dahl Torp og musikerektemannen Sjur Miljeteig gjør for tiden stor suksess på teaterscenen. De er begge med i forestillingene «Solaris korrigert» og «Haugtussa» på Det Norske Teatret. Lovordene har vært mange og det har haglet med høye terningkast og gode kritikker. Det er over to år siden premieren på «Haugtussa», men den spilles fortsatt. Det samme gjelder «Solaris korrigert», som hadde premiere i fjor høst.
– Det er det som er så flott med repertoarteater. Det er ikke lenger sånn at man setter opp en og en forestilling. Nå kan publikum se flere ulike stykker i løpet av en og samme uke, på samme scene, og repertoaret er i stadig endring. Vi spiller så lenge det kommer folk, rett og slett. Jeg digger det!
«Haugtussa» er Ane Dahl Torps debut som regissør og manusforfatter. Hun har bearbeidet Arne Garborgs tekst, mens ektemannen Sjur har komponert musikken. Det samme har de gjort med «Solaris korrigert», en science fiction-forestilling basert på Øyvind Rimbereids diktverk og regissert av Peer Perez Øian.
– Det har vært fantastisk å jobbe med mannen min. Og det har åpnet opp for nye sider hos meg selv. Med disse forestillingene er jeg involvert på en helt annen måte enn tidligere. Sjur og jeg har funnet et scenisk uttrykk og en måte å være sammen på scenen som vi liker ekstremt godt. Jeg har alltid tenkt på meg selv som en fullblods skuespiller, på den måten at jeg har interessert meg for den lille historien, den til min egen rolle. Men i den senere tid er jeg blitt stadig mer opptatt av den store historien. Det vil si hele forestillingens historie og ambisjon.
– «Solaris korrigert» spilles på den store hovedscenen. Hvordan er det å stå der nærmest helt alene?
– Dritskummelt og vanvittig gøy på en og samme gang! Det å ha ansvaret for rytmen og driven på en teaterscene er en kjempesvær jobb. På teaterskolen ble vi prentet inn at «hver gang er som første gang». Det handler om improvisasjon og om det å være åpen for å utforske ukjente landskap fra gang til gang. I skjæringspunktet mellom kontroll og kaos oppstår det som er virkelig spennende.
En stor drøm
Ane Dahl Torp drømte tidlig om å bli skuespiller, men hun sa det aldri til noen. Ikke før hun kom inn på teaterhøgskolen som 20-åring.
– Da jeg kom inn turte jeg bare å hviske det: «Jeg skal bli skuespiller». Hadde jeg ikke kommet inn, hadde jeg sikkert søkt noen ganger til, men jeg kunne fint blitt lykkelig som noe annet enn skuespiller, sier Ane.
Årene på teaterhøgskolen ble en sjelsettende opplevelse.
– Det var en god skole og den ga meg en god skuespilleroppdragelse – men det var også veldig, veldig hardt. Vi jobbet hele tiden, fra ni om morgenen til elleve om kvelden. Jeg var mye redd. Det å gå inn i menneskeskjebner og komplekse roller innebar mange følelser og frustrasjoner. Det var mange krav og veldig mye prestasjonsangst.
Ane Dahl Torp er glad for erfaringene, spesielt med tanke på hva hun formidler i «Solaris korrigert» og «Haugtussa».
– Det er mentalt tøft å spille teater. Det er hard jobbing og på mange måter veldig skummelt.. Det å gjøre et tema interessant for publikum, er imidlertid viktig for meg. Det å formidle og skape noe og samtidig føle at det treffer folk, er utrolig berikende. Selv om Sjur også står på scenen, så har jeg ingen å gjemme meg bak, sier hun – og legger til: – Jeg jobber gjerne mer med mannen min. Utfordringen er å få logistikken til å gå opp på hjemmebane. Det er fantastisk å opptre sammen, men veldig upraktisk. Med to barn og Sjur og jeg på samme scene, krever det mye planlegging. Heldigvis har vi foreldre som trår til.
Film og teater
Ane Dahl Torp har nylig mottatt Wenche Foss’ ærespris og har tidligere blitt tildelt flere priser. Hun beskriver det å veksle mellom teater- og filmjobbing som en drømmesituasjon.
– Jeg tror de fleste skuespillere synes det er optimalt å kombinere film og teater. Det er veldig inspirerende å variere mellom ulike formater, sier Ane, som i disse dager er i gang med innspilling av filmen «Mesteren», regissert av danske Charlotte Sieling. Framover skal hun også undervise skuespillerstudenter i diktlesning.
– Er det mye som har forandret seg på den tiden du har vært i rampelyset?
– Før likte jeg alltid teaterprøvene og mislikte selve forestillingene. I dag er det annerledes. Jeg synes fortsatt det er ubehagelig å skulle spille om kveldene. Det å gå på jobb i januarslaps når de fleste andre går hjem for å kose seg, er rart. Men jeg liker forestillingene bedre nå enn før. Og når jeg først har kommet meg på jobb, så går det heldigvis bra!