Jeg har alltid reist hjem til Trondheim i jula. Først som fattig student på toget og etterhvert som jeg stifta familie, med bil, unger og full pakke. Vi har reist fra alt som heter julevask og pynting av hus i Oslo, og kommet til dekket bord og full julestemning hjemme hos mamma.

Tekst: «Pendela Paatur»

Strengt tatt har vi nok vært litt bortskjemt. Å reise hjem til jul har vært fast tradisjon i alle år, bortsett fra et skjebnesvangert år for ti år siden. Jeg hadde termin med yngstemann rett før juleaften, og bilturen over et snødekt Dovrefjell med mulige kynnere, veer og mildt sagt stressa blære frista ikke akkurat. Det var i tillegg for tett opp mot termin til at flyselskapene ville ha meg ombord. Så vi bestemte oss for å bli hjemme. Lage vår egen jul.

Når mor begynner å brodere er det fare på ferde

Det var sånn ca. halvveis ut i graviditeten at endringene begynte. Det kom krypende på som en slags gradvis invasjon i leiligheten der vi bodde. Det hele startet med en økende interesse for brodering og håndarbeid hos undertegnende. Jeg fikk for meg at et hjemmebrodert dynetrekk skulle bli den ultimate «velkommen til verden»-gaven til minstemusa. Derfra vet jeg ikke helt hva som skjedde. Kanskje var det en prematur ammetåke som slo inn, kanskje var det det berømmelige nesting-genet som manifisterte seg i all sin klamme prakt. Kanskje var det det faktum at jeg fikk bekkenløsning tidlig i svangerskapet og hadde altfor mye tid å slå ihjel. Uansett. Plutselig tok jeg meg selv i å lese håndarbeid-blogger, valfarte til Panduro og sybutikker med oppskrifter i blikket og lengsler etter det perfekte småbarnshjemmet i hjertet. Ikke et vondt ord om ønsket om å skape et lunt rede når man skal bli forelder. Hadde det bare stanset der.

Jul fra juli

I takt med at jeg hadde et lite menneske som vokste seg stadig større i magen, ble hjernen min oversvømt av fantasier om hjemmelaget julepynt, kremmerhus og ullengler. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg innredet hele stua til juleverksted. Og vi hadde ikke rundet august engang. Jeg var simpelthen besatt av jul. Det var perler, paljetter, filt, glitter, hamp, sølvtråd og nostalgiske glansbilder i skjønn forening. Tone Finnanger var det ukronede forbildet. «Hvem?» spør du? Tone Finnanger vel! Kvinnen og hjernen bak boken «Tildas julehus», selve bibelen på hvordan man egenhendig skaper en gammeldags og romantisk jul ved å sy langbenede engler av bleket lerret og koselige småtjukke julegriser med røde kinn. Eller som forlaget selv uttrykte det: «»Her finner du ideer og mønstre på de vakre tingene som kan lages for å skape den hyggelige atmosfæren vi drømmer om.» Men jeg nøyde meg ikke med bare å drømme. Jeg dedikerte meg hodestups til decoupagens finesser og detaljrike fifling med lim og servietter, og skapte de yndigste små julekuler og kremmerhus. Jeg sydde til og med Nordkalottens største reinsdyr-(krans!! ) til å henge på ytterdøra. Et verk jeg fremdeles høster husmorpoeng for 10 år etter. Hjemmelaget julekalender, o yes. Hjemmelagde julegaver til hele slekta, o yes. Jeg vurderte til og med å starte en egen julebutikk på nettet.

Idyllen slår sprekker

At vi ikke lengre kunne ha middagsgjester på grunn at mitt helårsjuleverksted helt hadde overtatt stua fikk så være. Min daværende samboer viste seg fra en uvanlig tålmodig side i måten han håndterte glitterlim på alt fra Armani-dressen til badehåndklær. Ikke engang da jeg sutret gjennom at han sent på kveld måtte kjøre ut til en nedlagt stoffbutikk som skulle tømme lageret for stoff, mukket han. Jeg hadde funnet en annonse på Finn, de nye eierne skulle ha branninspeksjon, og alle tekstiler ble gitt bort gratis eller kastet samme kveld. Jeg var i ekstase da han bar inn svartsekk etter svartsekk med stoffruller på stua. Han var mest svett. Og mutt. Mulig han mistenkte at det var stille for stormen, og strøk meg medhårs for å holde husfred. Dessuten nærmet det seg desember, og termin.

Håndverksidyllen begynte slå sprekker da etterhvert to stk. bonusbarn på 8 og 12 og min eldste på 5 år begynte å ville delta i det som nå hadde utviklet seg til å bli mitt eget private nisseverksted. I begynnelsen var jeg utelukkende positiv. Jeg hadde, i form av å være en crafty mor laget en plattform der jeg og tre barn kunne møtes over stuebordet og skape noe med hendene våre. En plattform der jeg kunne være forbildet. En god mor som i praksis viste at hjemmelaget var best, som ikke bare hadde utmerkede egenskaper, men som VAR en egenskaper. Som oppdro barna til å heve seg over kjøpehysteri og plastikkbasert samlebåndsproduksjon. Som lagde egne tradisjoner for familien. En god mor, som evnet å videreføre det den norske jula egentlig handlet om. Tid til hverandre, kvalitetstid og familieidyll.

Skapt av barnehender

Hadde de bare kunne forholdt seg litt mer til oppskriftene som Tilda oppgav! Til tross for at jeg gav de de enkleste papphjertene, og hadde nøye klippet ut både engler og funnet frem matchende perler, så greide de liksom å kødde det til. Det var limkliss overalt, og de brukte glitterfarger som slett ikke matchet de sarte pastellenglene. Hva var det med unger? Hvorfor måtte de ha så gjennomført dårlig smak? I tillegg var oppfattet jeg ganske raskt en motstand mot å lage de kreasjonene som Tone Finnanger foreslo. De ville heller lage det samme som de gjorde på skolen. Lenker og hjerter av glanspapir. Jeg begynte å kjenne på en økende irritasjon, og tok meg selv i å småbanne for meg selv når noen under 1,40 nærmet seg julebordet mitt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å foreslå andre aktiviteter for dem. For selvsagt, jeg forstod jo, at det som disse små barnehendene kreerte av julepynt, ikke bare kunne gjemmes bort i en mørk krok. Det innebar jo også en viss forventning om at pynten deres skulle henges på treet. Her hadde jeg bestemt og planlagt en detaljert fargekode for vårt julehjem. Så skulle alt bare bli torpedert av infantilt dårlig sans for fargesammensetning og estetikk. Jeg tok meg selv i å glede meg til de ble voksne, så jeg slapp å forholde meg til deres innslag i min personlige og egendesignede jul. Og her er der, det i etterpåklokskapens lys, selvsagt burde ha ringt noen bjeller. Kan være det gjorde det, men de ble totalt overdøvd av de små juleklokkene som jeg la mitt siste hobbylakkstrøk på.

Et julemonster er skapt

Det toppet seg da jeg en dag i desember kom hjem fra jordmor, og tok femåringen på fersken i å klippe ut noe som skulle ligne hjerter av den julerøde ullfilten jeg hadde kjøpe for 200 kroner meteren på Panduro. Ullfilt som skulle bli til sjarmerende små nissekoneklær til en av Tildas engler. Jeg hørte filmmusikken fra Haisommer øke i styrke i takt med et frådende raseri fra dypet av mitt indre. «Hva har du gjort?» hørte jeg meg selv brøle med en underjordisk eksplosjon av en urstemme som fikk samboeren til å komme løpende til fra pastagryta på kjøkkenet fordi han trodde fødselen var i gang. «Er du klar over hvor mye arbeid jeg har lagt ned for at denne jula skal bli koselig? Faen!»

Jeg vet ikke helt om det var femåringens skjelvende leppe eller samboerens forskrekkede måping som fikk realitetene til å synke inn, men erkjennelsen var uunngåelig. Jeg var blitt et hormonelt julemonster. Mitt ønske om å skape egen jul, lage egne familietradisjoner hadde utviklet seg til en besettelse. Jeg var villig til å ofre hele husfreden og min families ve og vel for…ja, for hva egentlig?

Og her hadde det sikkert, med tanke på mitt rykte som mor, selvrespekt, historiens dramaturgi, og ønsket om happy ending, sikkert vært på sin plass med en monolog med selvransakelse og beklagelser til både barn og samboer, etterfulgt av tårevåt klemming. Det skjedde ikke.

«Et barn ble født i Julehjem»

Den paradoksale distraksjonen, eller redningen, alt ettersom man ser det, kom i form av et plask. Etterfulgt av fem sekunder med absolut tystnad og forskrekkede blikk rettet mot pytten nedenfor beina mine. Vannet hadde gått, og det ble straka vägen til sjukhuset.

Da vi endelig kom hjem fra sykehuset lille juleaften var juleverkstedet ryddet bort. Mamma hadde kommet på besøk, og hun og samboeren hadde sammen gjeninntatt kontrollen over jula. Huset var rent og ribbedufta fristet i lufta. Treet var sjarmerende pynta av barnehender, og jeg svelget takknemlig både dorullnisser, glanspapirlenker og kameler med nyvunnen selvinnsikt.

Vi snakket aldri igjen om hva som skjedde denne førjulstida i en leilighet på beste Oslo vestkant i 2007. Han var raus sånn. Men det skal nevnes at han var unormalt tidlig ute med å bestille flybilletter hjem til Trondheim den påfølgende jula. Og jula etter der. Og etter der. For noen juletradisjoner bør man simpelthen ikke rokke ved.