17. januar står Jon Niklas Rønning på hovedscenen på Latter, med tversoversløyfe og gitar. Han har stått der flere hundre ganger før, men denne gangen han på scenen alene for første gang. Og det gleder han seg til.

Tekst: Tanja Hauge Reine
Foto: Gorm Gaare

Vi møter Jon Niklas Rønning på den italienske restauranten Trattoria Popolare på Grünerløkka, rett i nærheten av leiligheten hans i Markveien. Han har en travel timeplan, for nå er det siste innspurt før showet «Jeg reiser alene» har premiere på Latter.

– Dette er første gang jeg står på scenen med mitt helt eget show. Sist gang jeg stod på hovedscenen på Latter var i 2010, med showet «Bye og Rønning redder verden». Nå reiser jeg bokstavelig talt alene. I show-Norge er det ikke så mange som gjør det jeg gjør, med gitar og humoristiske låter, så jeg føler jo at jeg er litt alene om stilen min også.

Tidlig målrettet

Jon Niklas har visst at han skulle jobbe med humor så lenge han kan huske. På barneskolen skrev han dikt og lagde parodier på Casino og Reisesjekken, og som tolvåring ble han med som skuespiller i barneprogrammet «Midt i Smørøyet» på NRK.

– Jeg leste Arild Nyquist-bøker og ønsket meg elektrisk skrivemaskin til tiårsdagen. Jeg var innstilt på å drive med humor veldig tidlig, og fikk en trygghet i det, men det er klart at det også ga meg en alenefølelse. Jeg var jo ikke med i gjengen som snakket om MC Hammer og Vanilla Ice akkurat.

Med en far som var plateanmelder i Dagbladet ble Jon Niklas tidlig introdusert for kvalitetsmusikk, og i helgene besøkte de gjerne platemesser sammen.

– Da jeg var ti år var jeg med faren min på platemesse. Jeg hadde med åtti kroner i sånne tykke tikroninger, som jeg hadde spart opp selv. Ole Paus sin «Garman», kostet akkurat åtti kroner, og den anbefalte pappa meg å kjøpe, for den trodde han at jeg kom til å like. Så da kjøpte jeg den, og elsket den fra første stund. Ole Paus ble den store helten min, og jeg lærte at man ikke nødvendigvis må se på eller lytte til barneunderholdning, selv om man er barn.

Den norske humoren var det moren til Jon Niklas som introduserte ham for, både Fleksnes, Bør Børson, KLM og Brødrene Dal.

– Jeg og søsteren min satt på fanget hennes, og jeg tenkte at noe sånn har jeg lyst til å jobbe med, for det virket så utrolig gøy. Jeg har vært målrettet fra jeg var veldig ung, og har vært nysgjerrig på humorfaget og tatt det veldig seriøst.

Bye & Rønning

Jon Niklas begynte etter hvert på dramalinjen på Hartvig Nissens skole, og følte at han endelig hadde kommet hjem. Han var aktiv i skolerevyen, og i køen inn til revyaudition et år traff han Anders Bye, som senere skulle bli hans humormakker i mer enn ti år.

– Da jeg gikk ut av Nissen i 1998 hadde jeg sommerjobb som radiovert i Tarkus Radio, og hadde fått frie tøyler til å fylle sendetiden, og da kom jeg på han morsomme fra auditionkøen på Nissen. Han visste jeg at var god på parodier og sånn. Vi fant tonen umiddelbart, og kalte det Bye og Rønning-show allerede første kvelden vi møttes. Ingen hørte på selvfølgelig, men det var ikke så viktig. Det viktigste var at vi fant hverandre. Og så tok vi det til scenen etterhvert.

Bye og Rønning hadde sin show-debut på selve millenniumsnatten, nyttårsaften 1999. Og publikum var fengselsinnsatte.

– Jeg ble spurt om å spille på Ila Landsfengsel, men da det nærmest seg synes jeg det var litt skummelt, så da spurte jeg Anders om vi ikke skulle ta showet vårt sammen istedenfor. Samme kveld sang Lars Lillo Stenberg «Oslosangen» på Rådhusplassen, og vi sang vår egen parodi «Smak av Oslo» på Ila Landsfengsel.

Intense år

Da Anders Bye gikk ut a videregående flyttet komikerduoen sammen, og de neste ti årene var det stort sett bare humor det dreide seg om. Bye og Rønning produserte seks helaftens show, ga ut plate, lagde tv-serier og hadde fast innslag i NRK-programmet «Kjempesjansen» med Dan Børge Akerø.

– Vi jobbet så mye at jeg nesten ikke husker hva annet jeg gjorde. Vi stod opp halv sju, gikk ut i en taxi som ventet utenfor, stoppet innom Shell på veien og kjøpe en blåbærmuffins og en stor kaffe, pugget manus mens vi satt i NRK-sminken, spilte inn tre forskjellige sketsjer frem til halv seks, før vi satt oss inn i ny taxi som kjørte oss til Latter for å spille show. Etter showet pugget vi de tre manusene til dagen etter, gjerne kombinert med en øl eller fire, sov noen få timer, og så var det identisk timeplan neste dag. Det gikk i ett.

Bye og Rønning smidde mens jernet var varm, og Jon Niklas er ærlig på at de forsynte seg av det de kunne, og brant lyset i begge ender.

– De årene var veldig viktige, men det var et altfor hardt løp i lengden. Jeg husker at jeg falt ned fra et tre og brakk ankelen på tre forskjellige steder. Vi måtte avbryte opptakene i en uke, og da jeg lå i sykesenga nøt jeg det så enormt, og jeg kjente på at det var en time out jeg virkelig trengte. Det hadde ikke vært mulig å puste.

Alenefar og alenekomiker

Da Anders Bye hoppet av Bye og Rønning-karusellen i 2012, stod Jon Niklas plutselig på egne ben. Et år senere fikk han sønnen Gabriel, som han fikk ansvar for alene, og livet fikk en annen valør.

– Det er en klisjé, men klisjeer er jo gjerne sanne når det gjelder sånne ting. Livet midt ble snudd opp ned, og da bremset jeg ned tempoet. Samtidig sluttet samarbeidet med Anders, fordi han ikke orket hardkjøret lenger. Så da måtte jeg begynne å bygge en egen karriere. Jeg ble alenefar og alenekomiker på samme tid. I dag er jeg veldig takknemlig for muligheten jeg fikk til å finne min egen stil og stemme. Man kommer vel aldri helt i mål, men jeg føler at jeg er godt på vei med den nye forestillingen min.

I dag er hverdagen betraktelig roligere, og Jon Niklas er samboer med komiker Kristine Riis, som han traff for halvannet år siden.

– Jeg har alltid likt Kristine veldig godt, og har stor sans for den humoren hun har. Vi ler av de samme tingene, og det er gøy å diskutere komikk med henne. Hun er et sterkt anker, både i livet og humoren. Vi har en fantastisk familie sammen, så nå er jeg ikke alene lenger. Jeg har faktisk også kjøpt min første bil sammen med henne, men jeg har ikke lappen da, så det er Kristine som kjører. Det begynner å ligne et liv, som Ole Paus sier.

«Jeg reiser alene»

17. januar står han alene på hovedscenen på Latter for første gang. Med seg har han proffe musikere, og et show spekket med humor og musikalske innslag som han har jobbet med lenge.

– Jeg ønsker å jo helst å overgå publikums forventninger. Det er litt som å gi julegaver. Du kan gi akkurat det som står på ønskelisten, eller du kan gi det lille ekstra som mottakeren ikke visste at han eller hun ønsket seg. Det er jo det siste som er morsomst.

Ole Paus er fortsatt en stor inspirasjonskilde, og i tillegg til å oppkalle forestillingen etter en av hans sanger, har Jon Niklas skrevet inn en egen hyllest til Paus i showet.

– Da jeg var barn ville jeg jo bli Ole Paus, men så ble jeg bare en parodi. Han har formet meg som menneske og artist, og er fortsatt en stor inspirator. Han lærte meg at det er viktig å aldri slå rot. Og er det en strømning i tiden, så går du i mot. Og det følger jeg fortsatt. Det sies at den som gifter seg med samtiden, blir fort enkemann, og det er det noe i. Hvis du er deg selv så godt det lar seg gjøre, så går ikke toget nødvendigvis fra deg, selv om mye forandrer seg rundt deg.

Jon Niklas legger ydmykt til at det også er en stor porsjon flaks som gjør at han i januar kan invitere til show på hovedscenen.

– Det var flaks at jeg møtte Anders, og flaks at NRK snappet oss opp. Livet er fullt av tilfeldigheter, og det er jeg veldig ydmyk for. Det gjelder å gripe sjansene når man får dem, og det tror jeg at jeg har vært flink til. Lynet slår sjelden ned samme sted to ganger.

Les hele magasinet