Det er rett og slett ikke alt som kan få plass inni et menneskehode til enhver tid. Noe må glippe i en travel hverdag. Slike ting som bruksanvisninger fra Get, Viken Fibernett og automatiske dolåser på tog. Eller det å poste en privat melding til en venn på Facebook og ende opp med å kringkaste til hele verden at du ikke får til å fise.

Tekst: Pendela Paatur

Livet var enklere med én fjernkontroll
Da jeg vokste opp hadde TVen én fjernkontroll. Vidunderet hadde innlysende design og vi kunne velge å trykke PÅ-knappen for å se NRK eller AV-knappen for å la være. Det vil si. Vi kunne se videofilmer også.

Vi hadde som noen av de første i blokka vi bodde i VHS-spiller med mulighet for opptak fra NRK. Hver dag møttes vi blokkungene hjemme i stua vår og tilbragte tid foran nyvinningen. Det var «Klokkene ringer for deg» med Ingrid Bergman, «Casablanca» med Humphrey Bogart og «Modern Times» med Chaplin. Ikke rart foreldrene mine var bekymret.

Faktisk ble min far så bekymret for vår overdrevne skjermtid at han gikk til innkjøp av en «videolås». En mycket avanserad VHS-kassett med nøkkel, som i praksis blokkerte åpningen på videospilleren. Og den leverte, virkelig. Helt til Frøken Undertegnede fant ut hvordan man åpnet låsen med skrujern. Kvalitetstid med Chaplin ble gjenopptatt i det skjulte. Og sånn gikk no dagan.

«Skjermforbud is the new husarrest»

Fullt så hendig kan jeg ikke si at jeg følte meg her forleden. I et noget oppkavet øyeblikk etter en disputt med min sønn bestemte jeg meg for å ta kontroll over hans nettbruk en gang for alle. Straffen var null TV og internett. Ledninger og rutere ble røsket ut med brask og bram mens hybelkaninene skvatt unna og innbilt makt i heimen ble gjenopprettet. Dvs. helt til eget behov for internett meldte seg senere på kvelden, og alenemor måtte be den 13-årige straffedømte om hjelp.

Bare funk for f…!

En skulle jo tro at den teknologiske utviklinga som har vært de siste 30 årene burde ha bidratt til en litt enklere hverdag. Men jeg tar meg stadig vekk i å irritere meg over hvor tungvint ting er blitt siden den gang. Og jeg er ikke fylt 50 engang. Jeg må forholde meg til fire idiotbokser under TVen og to fjernkontroller. For å kunne se TV!!! Hva?

Og la meg understreke. Jeg vet at det ikke akkurat er rocket science å få til å koble TV og internett i egen stue. Men jeg finnes ikke interessert. Jeg vil bare at det skal funke. Null føzz og plunder.

Jeg priser meg lykkelig for at jeg i alle fall ikke er pensjonist og må forholde meg til nettbanker, elektronisk post og pensjonsutbetalinger via nav.no. Ikke for det, det er utfordrende nok å henge med «i tiden» som 40-åring. Ikke engang barnefotball er det det var. For å holde meg oppdatert på ungenes kamper, treninger og cuper må jeg følge med på intet mindre enn ni (9!!!!) ulike kanaler. To Facebook-grupper, to e-postgrupper, to ganger «Truegroups» (hva nå enn det er!?), følge to lag på appen «Min Fotball» samt følge en blogg. Som om dét ikke er nok. Jeg må betale fakturaene på en siste nettside som heter «Min Idrett» – og de er rause nok til å gi meg én stk. innlogging per barn.

Sjekk bruksanvisningen før du går på do.

Å være prisgitt «Modern Times» når man må gjøre sitt fornødne er heller ingen lek. I alle fall ikke denne fredags ettermiddagen, skal det vise seg. Full midtgang, trangt om plassen og 8 timer med kaffe og kontorånde henger i luften. Vi stanser i Asker og en noe plaget mann i 40-årene presser seg innover kupeen i retning det store hjørnetoalettet. Du vet, den typen som er skreddersydd for rullestolbrukere med en døråpning bred som en låvedør, der de automatiske dørene bruker en mannsalder på å åpnes og lukkes. Vel inne er du velsignet med befriende mye boltreplass. Strengt tatt er det pussig at NSB ikke har begynt å ta ekstra betalt for denne eksklusive en-manns komfortavdelingen.

Men du må altså huske på å trykke på rett knapp for å utløse låsemekanismen når du først har kommet deg inn. Om ikke, lyser det grønt og ledig på utsiden, og det er ikke det signalet du ønsker å gi dine medpassasjerer når du endelig har fått dratt ned buksene.

Det uunngåelige er et faktum. Ny passasjer trenger også bruke toalettet, og hvorfor ikke? Det lyser jo «ledig». Låvedørene åpnes. Saaakte. Det er som om tiden stanser, mens evigheten åpenbarer stakkaren som sitter der inne på skåla med buksene rundt anklene. Plassert altfor langt unna låsemekanismen til å kunne avverge katastrofen på verdig vis. Automatikken må gå sin gang. Saaakte opp. Saaakte igjen. At pinlig taushet fyller kupeen er vel en underdrivelse. Ingen øyenkontakt. Ingen latter. Vi vet så altfor godt alle sammen. Det kunne like gjerne vært en av oss.

Det er rett og slett ikke alt som kan få plass inni et menneskehode til enhver tid. Noe må glippe i en travel hverdag. Slik som det å gidde og sette seg inn i bruksanvisninger fra Get og Viken Fibernett. Slike ting som en automatisk dørlås.

«Hjernen er alene»

Selv var jeg nylig et særdeles sporty og vellykket lite menneske da det glapp. Du vet en sånn multitaskermor, som ikke bare oppdrar to gutter alene, har en ok jobb, er soccer mum og fremdeles kommer inn i bunaden fra jeg var 16. Men en sånn som gjerne jogger en tur i lunsjen i tillegg. Så det gjorde jeg. Skiftet om til joggeoutfit på fellestoalettet på jobb, spratt avgårde. 2 km senere har panikken brutt ut, og bildet av hvordan jeg apatisk sparker av meg trusa på gulvet før jeg trekker på meg den åletrange løpetightsen, innhenter meg. Du vet, slik som barn vrenger av seg klærne sine, de bare «går ut av dem». Akkurat slik hadde jeg etterlatt meg min egen truse rett foran doskåla på jobbens fellestoalett.

Desperate forsøk på komme gjennom på telefon til kvinnelige kollegaer med «code red -lås fellestoalettet nå!» mislyktes. Selvsagt. Teknologien opptrådte igjen på sitt mest forræderiske. Så enden på visa, eller trusa om du vil, er at jeg kommer hesblesende opp trappende midt i det som viser seg være en kollegial samling på fellestoalettet der Sloggy Slækk på gulvet er det store samtaleemnet.

Jaja. Det kan jeg leve med, disse folka kjenner jeg jo tross alt. Om hundre år er allting glemt osv. Da er det verre med den gangen jeg hadde foretatt en mageoperasjon som følge av komplikasjoner etter keisersnitt. Mageoperasjon i narkose kan medføre veldige luftsmerter, og når du i tillegg er dypt inne i paralgintåka bør du holde deg langt unna sosiale medier for å søke råd om lindring. En privat melding til en venn på Facebook kan forbløffende raskt postes som en offentlig status, og på et blunk har du kringkastet til hele verden at du ikke får til å fise.

Les hele Oslo S-magasinet her