Ingebjørg Bratland er ikke den stereotypiske folkemusikeren. Hun vil ikke virke som en Synnøve
Solbakken og likner mer en poprocker enn en som kveder.
Image til tross, hun er landets kanskje mest kjære folkemusiker.
– Men jeg er ingen julemusiker

Tekst: Camilla Ulsund Foto: Gorm Gaare

I en fjellbygd i Vinje sitter en familie på seks rundt bordet. Mor, far, to jenter og tre gutter.
Barna er spente, fordi nissen kommer kanskje snart. Også er det så mange pakker under juletreet. Noen
myke, noen harde. Midt på bordet står trukket fjellørret. Det er tradisjon på julaften. Den skal spises, før
multene settes på bordet.

Julekakene er bakt. Dagen i forveien sang barna julesanger utenfor vinduene til naboene, en tradisjon
den britiske praktikanten har innført i hjemmet til Bratland.

Lille Ingebjørg liker julematen og julestemningen. Hun har allerede hatt rakfisk på matpakka hver dag i
hele desember. Det er også tradisjon. Og det har vært nok av flatbrød og lefse.
Jula i fjellbygda er preget av tradisjoner og kos.

Det er også slik Ingebjørg Bratland (29) husker jula hjemmefra.

Men julefeiringen i voksen alder er langt fra preget av tradisjoner. Med noen unntak.

 

LES OGSÅ: Petter, den eventyrlige uteliggeren

Rakfisken- årets viktigste leveranse

– Jeg må ikke feire julaften hjemme. Jeg kan fint feire med en venninne, eller med en kjæreste. Jeg tror
faktisk jeg kunne feiret helt alene også, sier Ingebjørg.

Hun liker når Oslo tømmes i juletiden, liker når byen er stille. Men i år vurderer hun å reise til utlandet.
Selv om hun ikke har holdt fast på tradisjonene i voksen alder, så er det to ting Ingebjørg ikke går glipp
av på denne tiden.

Det ene er baking med bestemoren. Ingebjørg reiser med buss til Gransherad og er et par dager hos
bestemoren for å bake julekaker.
En annen tradisjon er rakfisken. Den må hun ha, selv om hun ikke rekker hjem til fjellbygda på besøk.
Rekker hun ikke hjem i god tid før jul, sender faren fisken med en av bussene. Som tidligere bussjåfør
kjenner han sjåførene godt. Fisken får bli med, og Ingebjørg kan hente den på busstasjonen i Oslo.

– Så er det hjem for å sløye og rense. Rakfisken må jeg ha. Blir det julefeiring i utlandet i år, så må den
med til utlandet også, sier hun og lurer på hvor godt hun må pakke fisken for at den ikke skal lukte så
mye under reisen.

LES OGSÅ: Bernhoft- den sjenerte verdensyndlingen

Langt musikkliv

– Det er mange som tror jeg er sånn “julete”, etter jeg hadde julekonsert på NRK. Men jeg er virkelig ikke
det, sier Ingebjørg.

– Jeg hadde jo sangen til Jul i Svingen da jeg var 16, kanskje det er det som har fulgt meg? undrer hun.

Hun grunner litt på dette.

På tidspunktet tittelsporet til Jul i Svingen kom, hadde allerede unge Ingebjørg en lang karriere bak seg.
Hun kvedet da hun var fem år, og hadde sin første betalte spillejobb som seksåring. På barneskolen ville
hun lære seg trilling, og etter det har det ballet seg på. Mye på grunn av Ellen Nordstoga, som var
Ingebjørgs musikklærer.

– Hun lærte meg å beholde gleden med å synge, i stedet for å øve og terpe. Sang var godt for sjelen,
forteller Ingebjørg.

Som niåring var hun på en niukers turné, hvor Ellen fulgte med. De to ble så nære, at Ingebjørg liker å
kalle henne en av hennes nærmeste venninner.

– Ellen var, og er, viktig for meg, men vi har ikke så mye kontakt nå. Jeg er så lite hjemme, sier Ingebjørg
om den eldre venninnen.

Selv om aldersforskjellen er stor, føler ikke Ingebjørg på det. De fleste venninnene hennes er eldre enn
henne selv og hun beskriver seg som en gammel sjel. Kanskje litt introvert.

– Derfor må jeg legge en plan hver dag, slik at jeg kommer meg ut av huset. Hadde jeg ikke gjort det, så
hadde jeg bare sittet hjemme og laget musikk, sier Ingebjørg.

Planen kan være alt fra en treningstime til å ta en kaffe. En skulle tro at en kvinne som er oppe i 150
reisedager, elsket å være på farten og finne på ting. Sannheten er at hun liker seg best i leiligheten sin.

– Jeg jobber mye, målet er å lage en låt hver dag. Det gjør jeg faktisk også, nå om dagen når jeg er i
skrivemodus. Da er det ekstra viktig å ha disse avtalene, sier Ingebjørg.

LES OGSÅ: Hele Norges helsesøster

Hun er ikke den som haster til kjendisfest eller elsker å vise seg på rød løper. Hun har ingen snapchat-
konto og er så vidt på Facebook. Hun er først og fremst artist, ingen kjendis sier hun.

– Jeg er nok litt gammeldags. Såpass gammeldags at jeg har venninner som sender meg snapmeldingen
sin på sms, bare så jeg skal få det med meg.

Ydmyk for sitt publikum

Ingebjørg er kjent for den flotte stemmen og folkemusikk. Det er en sjanger hun ikke vil vekk fra, selv om
hun har prøvd seg på litt forskjellig.

Det er historiene, fortellingene, i folkemusikk som står sentralt, og det er slik hun vil ha det. Ekte og ærlig.

Og det er slik hun vil fremføre det. Ingebjørg har aldri avlyst en konsert, men i sommer ble hun tvunget til
det, da hun hadde brukket kragebeinet. Da hadde hun ikke noe valg. Ingebjørg er av den typen som
nekter å avlyse. Hun har stått på scenen med brudd i ryggen og spybøtte bak sceneteppe.

– Jeg sier aldri at jeg er dårlig. The show must go on.

Grunnen til at Ingebjørg gjør dette, er for å gi noe tilbake til dem som har kommet for å høre henne spille.
Som den gangen hun og en strykekvartett hadde soloppgangskonsert på Verdens Ende, på Tjøme
klokken fire om morgenen. Folk flokket til området, med soveposer og pledd.

– Det var spesielt for meg. Disse menneskene hadde stått opp klokken to på natten for å høre oss spille.
De sitter og fryser, men er her fordi de vil. Det er fantastisk, sier Ingebjørg.

Om det blir konserter før jul, tviler Ingebjørg på. Det Ingebjørg gjerne gjør i juletiden, er event-jobbinger
og innleide konserter.
Det trives hun med.

– Jeg er jo ingen juleartist! sier hun, ler og kaster håret bak skuldrene. Hun er først og fremst en
formidler.

LES OGSÅ: Tuvik og Tønne får Norge til å le